Terrengsykling på Finnmarksvidda av Antje Bornhak

Trangia-brenneren durer for fullt. Det er ingen behagelig lyd, men virkningen er den beste vi kunne ønske oss nettopp nå. Gerit ligger ved siden av meg. Hun har fremdeles ryggsekken på, så den får fungere som hodepute. Hun har sokker på hendene, hjelmen på hodet og har kledd på seg alt hva som fantes av klær i ryggsekken. Jeg sitter ved siden henne og drikker varm kaffe og tygger på en energibar som jeg fikk av eieren til dette tremannsteltet som ga oss husly for en halvtime siden.


Klokka er halv åtte en søndag morgen i slutten av juli på 700 Nord. Det er kaldt denne morgenen i fjellet på over 900 m o.h.: +40, regn og sterk vind. Vi er det eneste kvinnelaget i Offroadfinnmark, et MTB-offroadritt i Europas siste villmark, lengst nord i Norge. Fakta taler for seg: 700 km inkl. 10 000 til 12 000 høydemeter - dette blir ingen spasertur. Sykkelløpet er non-stop og gir turen karakter av en ekspedisjon. I begynnelsen sykler vi over fjellet til Troms, videre i retning Kautokeino. Derfra går traseen gjennom gammelt sameland : Masi, Karasjok, Valjok og over myrene til Skoganvarre. Høydepunktene er nest siste etappe over fjellet til Stabbursdalen og Jotka, og deretter finalen på de fantastiske og uendelige stiene langs Altaelva, en av Norges mest lakserike elver. Offroadfinnmark sender oss gjennom Finnmark langs de gamle telegraflinjene og på de gamle stiene og kjerreveiene der samene fortsatt driver sine reinsdyrflokker. Deltakerne får føle en annen tid der mennesket hadde et annet tempo og en annen innstilling til sikkerhet og komfort.

Fredagens nattlige prolog, fjellklatringen fra Kåfjord opp til Halddetoppen og Nordlysobservatoriet på 904 m o.h., blir den første erfaringen med hva som egentlig menes med "offroad". Værmeldingen lød faretruende, hvilket vi også skulle få kjenne på kroppen de neste dagene. Av de 16 påmeldte lagene kom bare 15 tilbake til start i Alta ved middagstid neste dag.


Den siste natta var ekstrem. Ekstrem fordi vi ikke hadde regnet med at vi måtte kjempe så hardt og bli så fort slitne. Det stadige regnet visket bort vegen over fjellet, og dekkene klebet som limt til den våte jorda. Det tunge skydekket skaper et uvanlig tusmørke som etter hvert gjør oss så trøtte at vi må gå av syklene og trille dem. Dette er ikke utmattelse, men en slags trøtthet som sprer seg fra magen, legger seg over øynene og gjør oss viljeløse. Vi må stadig overbevise oss selv om at skydekket blir lettere og får et blålig skjær foran oss. Regnet slutter nok snart! Slik går altså tiden, med sykling, trilling og prat. Bit for bit sliter vi oss fram over steinurer, gamle snøfonner og bergnabber, gjennom myr og bekker.

Jeg er glad for stormen: den gjør meg våken, den gir meg tilbake viljestyrke og minner meg på at jeg elsker å være ute i naturen og teste egne grenser. Det er ingen vits å kjempe imot det som er så uendelig mye sterkere. Man må gjøre seg til venns med overmakten. Og akkurat nå er vinden en venn selv om den blåser forfra. For den har blåst bort trøttheten og myggen, og kanskje lykkes den også med å blåse bort skyene. Men så kommer tåka og gjør orienteringen vanskelig. Som erfaren orienteringsløper og tidligere verdensmester, bytter vi nå til GPS. De vanskelige lysforholdene tar bort alle begrep om himmelretninger, rom og tid.

Vi er nesten i transe. Det blir vanskelig å fornemme avstander og i tillegg forsvinner tidsbegrepet. Den optimale sykkelvegen er det bare mulig å finne av og til. Bare kulden i føttene etter alt for mange krysninger av bekker og myrer, distraherer oss. Jeg prøver å sykle så langt som mulig og går bare av sykkelen når navet kommer under vann. Men det koster krefter når det hele tiden kommer nytt, kaldt vann i skoene. Gerit er ikke fullt så lysten på å ta store risker. Vi visste fra før at vi var forskjellige. Uansett er det vanskelig å ta vare på den andre under slike forhold, men vi motiverer hverandre og etter hvert er vi begge på setet. Vi orienterer oss på spor fra deltakerne foran oss. Er sykkelsporene tydelig kan de ikke være mange timer foran oss. Ser vi fotspor mens vi sitter på setene, ja, så hever det motivasjonen ennå mer.

 

Heiloen med sitt klagende og sørgmodige skrik følger oss fra høyde til høyde i disse julidagene: Alle syklistene bærer sørgeflor til minne om ofrene fra de grusomme attentatene i Oslo og på Utøya samme dag som vi hadde prologen. Været, stemningen - alt er preget av medfølelse og sorg.

Nå blir bjørkene tettere. De siste meterne går på asfalt til sjekkpunkt Kautokeino. Her skal vi sove i noen timer. Men det er stressende. Syklene trenger kjærlighet og pleie, nye kjeder og bremseklosser. Lokale journalister vil ha svar på sine spørsmål, og kroppene våre trenger energitilførsel. Mens jeg egentlig bare ønsker å krype ned i soveposen!

Noen timer senere: klokken 2 om natten bærer det videre - i styrtregn. Etter kort tid er vi gjennomvåte inn til beinet. Vi snakker svært lite i dag. Til lunsj er vi i Suossjavri. Med en liter melk og en pakke havrekjeks sitter jeg fullt påkledd i badstua. Valne fingre gjør det umulig å få av de våte klærne, så de får tørke rett på kroppen. Gerit får høre siste nytt: Bare 6 lag er fremdeles med i rittet. Det ledende norske laget passerte forbi her tidlig på morgenen, rett bak kom et dansk og et russisk lag. Andre har problemer med akillesen, med magen, kulda og motivasjonen. Været krever sine offer.  

Vi beslutter i hvert fall å holde ut til Karasjok, så Mollisjok og Hundevidda, som hadde fasinert meg slik om vinteren. Og det lønner seg. Etter en time slutter regnet. Blå himmel og hvite skyer speiler seg i utallige vannpytter, bekker og myrer. Våre fulldempete sykler hopper over steiner og hjulene plasker gjennom pyttene. "Den som holder seg ren går glipp av noe i livet" (sitat Katja Osberg). Ja, dette er sykkelglede og naturopplevelse. Lemen legger på sprang foran, men når de merker at vi er raskere, endrer de taktikk og skriker til oss av full hals, mens de av og til gjør en baklengs salto. De er morsomme og humøret vårt stiger, men når de lander på ryggen i en vannpytt, blir vi lei oss. Vi sier unnskyld til den neste vi skremmer.

Helt oppe på vidda er utsikten uslåelig: mens tusenvis av innsjøer glitrer i sør, brygger tunge regnskyer seg opp mot nord. Mykt lys fra en nedadgående sol skaper gulloransje silhuetter, og våre skygger vokser til de ligner Giacommeti's skulpturer. Det gir krefter og motivasjon. Vi kommer fram raskere enn noensinne uten merkbare trøtthetstegn. I natt unner vi oss noen få timers søvn i Karasjok, etterpå venter dype myrer til Skoganvarre før vi skal gjennom selve hjertet av rittet: Stabbursdalen.

Men neste morgen blir det fort klart at vi må avvike fra den opprinnelige ruta. Regnet de siste dagene har gjort bekkene flomstore. Vadestedet er for dypt og det vil koste oss for mye tid å finne et nytt sted å ta seg over. Tid som vi ikke lenger har. Værmeldingen gir oss bare en kort tidsramme for å komme gjennom Stabbursdalen før store nedbørsmengder i fjellet vil gjøre kryssing av fjell og bekker nesten umulig for oss. Vi bestemmer oss for å ta en snarvei på asfaltvei, vel vitende om at det betyr diskvalifikasjon. Men det er viktigere for oss å komme syklende til mål i Alta, selv om vi ikke kommer i den offisielle resultatlista. For hva betyr egentlig det? Vi hadde lyst til å lære å kjenne våre egne grenser, bli kjent med naturen og en annen måte å leve på. Og vi ville være sunne og friske. Det betyr å overveie og bedømme risikoen. Dermed bøyer vi av tidligere enn planlagt i retning mot Stabbursdalen.
Foran oss ligger 70 km høyfjell. Selv de raskeste lagene trenger mer enn 10 timer på denne etappen. Terrenget er steinete, myrlendt og humpete, men med overveldende skjønnhet. I denne fullkomne ensomheten oppdager vi to silhuetter: Nordmenn som er her for å fiske. De venter på oss med kaffe og sjokolade. Med sine smarttelefoner har de fulgt våre GPSsignaler, og de tenkte at vi kunne trenge noe å styrke oss på. For noen fans!

På toppen av stien, sånn rundt klokka ett på natten, stiger en lysende ildkule opp på den nordlige horisonten, nedenfor skyene. Det tar pusten fra oss og får tårene til å stige i øynene: Glede over det vi har opplevd og vemod over å måtte ta avskjed med fjellene. Snart ser vi de første lysene fra Jotka og legger fjellet bak oss. Langs Altaelva kommer vi sakte tilbake til sivilisasjonen. De siste 90 km er preget av blandede følelser: Vi skal fordøye turen og forberede oss på møtet med mennesker, media og spørsmål. Men også kjenne på de rent kroppslige følelsene: den vanvittig store sykkelgleden på stiene på de luftige høydedragene langs Altaelva - den vonde baken, de kalde føttene, trøtte øynene og mye mer.

Tre ønsker har jeg: Dette får aldri ta slutt - bare jeg får igjen varmen i føttene og endelig kan pusse tennene!