The ultimate MTB adventure race

Testryttere på testtur

Sonja-Kristin Granaas og Kåre Sandring utgjør et av lagene som skal teste etapperittet - eller offroadfinnmark 5 dagers. De har vært på en testtur fra Alta til Kvænangen og videre til Kautokeino. De deler sine bilder med oss - og skriver:

Her kommer en liten turbeskrivelse fra testturen Alta- Kvenangen- Kautokeino 10. - 11. juli. Undertegnede og makker la ut med godt mot søndags formiddag 10. juli, på ryggen var medbrakt support for to dager, og gps'en var ladet opp med nye spor, pluss en liten avsporing ned til Kjækan!Allerede opp bakkene i Gamtvannslia merket vi at ryggsekkene tynget mer enn godt var for rygg, lår og rumper. Vanlig treningstempo ble justert ned til turtempo, og etter litt omstilling i hodet, gikk syklinga atskillig bedre langs linjetraseen og retning Kvænangen. Fotografen kom i gang med dokumentering av spor, landskap og syklisten(e). Opp mot høyden ved Åsvatn er terrenget og løypa relativt enkel å sykle med god mulighet for flyt og godt tempo, det var stort sett tørre spor, og elve- og bekkekryss kunne gjøres unna med god margin, selv for de som setter pris på tørt fottøy. Etter kryssinga av Joalosjohka ble innslaget av snøpartier i nordvendte skråninger hyppigere, deler av løypa opp mot høyeste punkt (Skilaupfjellet på høyre side) bar preg av nylig snøsmelting, og forhåpentligvis er løypa litt mindre vasstrukken når vi kommer tilbake om ei drøy uke. I "veikrysset" ved Roussavággi tar vi av fra den offisielle løypa til offroadfinnmark, en litt diffus løypebeskrivelse i Terrengsykkel har ansporet min makker til å oppsøke nye spor og muligheter. Jeg er som alltid lett å overtale når det gjelder nye stier, og ikke minst  lokker en mulig raskere ankomst til Kvænangsbotn!

Vi tråkker friskt opp fra Roussavakkejavrrit, og etter at høyden er forsert starter mye morsom nedoverkjøring. Men alle gleder tar som kjent slutt, sporet tynnes ut og vi velger dessverre den røffeste løypa, som snart viser seg å bli vel bratt, selv for de som synes svart løype er gøy...og syklene må til slutt leies ned til dalbunnen av Nordbotn. Etter litt surr i skogen finner vi en praktfull sti som slynger seg nedover den frodige dalbunnen, følger elva og fortsetter gjennom et spektakulært elvegjel, som bare lar seg forsere, når vårflommen har gitt seg. Med Kvænangsbotn i sikte dundrer vi nedover traktorveien, gjennom tørr og varm furuskog og en kveld som er fylt med fager kveldssol over Kvænangsfjellan.Etter vår lille oppdagelsesferd fatter vi nytt mot og tar fatt på anleggsveien opp mot Corrojávrit. Jeg innser snart at her er det bare å smøre seg med tålmodighet tråkke jevnt og rolig, hvis man har tenkt å forsere høydemetrene uten hjerteflimmer og åndenød.

På 550 (høydemeter) tar vi kvelden ved et lite vann, nyter den siste kveldsola, setter opp teltet, fyrer opp Jetboilen og kan avslutte dagen med varm kakao.  Neste morgen starter lovende med sol, fin temperatur, liten bris og selskap av de første høyfjellsmyggene. Vi fortsetter oppover anleggsveien og runder Ábojavri etter to timers sykling, her tar vi av fra autostraden og begynner på stigninga opp mot etappens høyeste punkt på 940 hm. Her endrer løypa seg radikalt, 4-hjulingstråkket har mye innslag av stein og gjør sykling til en tålmodighetsprøve, i de bratteste kneikene blir det mye trilling. På toppen er utsikten aldeles praktfull med fjord og tinder i Kvænangen og mer avrundede topper og grønt landskap retning Reisavatn. Også nedkjøringa viser seg snart å bli en tålmodighetsprøve og det går langt fra fort, løypa er fremdeles ganske så steinete og med tung sekk på ryggen føles det utrygt å gasse på! Til slutt lander undertegnede på hode utfor løypa, foten henger fast i pedalen, og det viser seg å være på høy tid å påkoste litt universalolje på pedalene også. Løypa er forbausende tørr, men fremdeles ujevn og grov, og vi holder stort sett samme fart som myggen. Ved Ribatjávri møter vi fiskere, makker angrer litt på at fiskestanga ble igjen hjemme, men undertegnede har Mollejus i sikte, og det bærer videre! Landskapet rundt Mollejusgobejávri er oppløftende, eskerformasjonene bærer løfte om større innslag av sand i sporet og avrundede stigninger som er lettere å forsere med sykkel. Vi øyner bedre framdrift og med frisk bris i ryggen tar flyten i syklinga seg betraktelig opp! Siste del av etappen mot Biddejovággi er saliggjørende etter mye ulendt terreng og knoting i midtpartiet! Sporene er tørre, nedoverbakkene kan nytes med fart og løypekvaliteten er god. Ved ankomst Biddejovággi gjenstår fire mil på asfalt, vi har fremdeles medvind, og med mulighet for å rekke Statoil i god tid før stenging, motiverer det til siste innsats denne kvelden.

Vi gleder oss til gjensyn med Mollejus om ei drøy uke, ser fram til å sykle strekket med litt lettere opppakning, og er veldig spente på hvordan det blir å prøve seg som "rittsyklist"

Sonja-Kristin og Kåre